En oppdatering og livet vår i det siste.
Hum, vet ikke hvor jeg skal begynne jeg. Har liksom mistet litt motet i forhold til hundene i det siste. Uansett når vi går tur nå og møter noen bjeffer de og drar som noen gale, all treningen er liksom borte og jeg føler at folk tror jeg ikke har kontroll på hundene mine. Tia er den som tar helt av bjeffer og drar, Kathinka gjør egentlig ikke det men hun tar etter Tia.
Det er veldig strevsomt, i det siste har jeg ikke hatt mot til å trene på det heller så jeg har gått turer hvor jeg vet vi ikke møter noen osv. Tror rett og slett jeg bare er sliten mye skole og jobbing i det siste. Har ikke heller fått kommet oss på Agility trening i det siste.
Men i dag skulle vi være hjelper på Agility stevne. Min jobb var å sette opp hopp hvis de falt ned og rette tunneler. Hundene satt i bilen og mamma skulle hente de i 11 tiden. Det var da jeg fant ut at dette er jo en kjempe sjangse, masse hunder masse mennesker. Så jeg løper ned i bilen og henter Tia, som vanlig tar hun helt av med en gang hun kommer ut av bilen. Jeg føler jeg har prøvd alle treningsmetoder jeg kan tenke meg for å få dette bort; godbiter, leker, oppmerksomhet osv. Men i dag tror jeg at jeg muligens fant gullegget; nemelig ikke gjøre noen ting! Hun bjeffer og bjeffer men vi går mot banen, jeg var fast bestemt på dette skal vi gjennomføre. Vi finner plassen vår og jeg knytter henne fast. Det kommer en hund og hun gneldrer til, jeg blir nervøs og tenker huff dette går ALDRI bra. Merket på meg selv at jeg egentlig ble veldig anspent av dette og nervøs, ikke minst irritert. Jeg prøver å ikke bry meg og etter en stund kommer hun bort og legger seg ved stolen min. Da roser jeg henne masse, men roser henne rolig så hun blir liggende. Vi forsetter slik i 3,5 timer, i løpet av de timene bjeffer hun kun på 3 hunder. Jeg er strålende fornøyd, fornøyd for at jeg klarte å gjennomføre. Holdt på å sette henne i bilen mange ganger på vei ut til banen. Utrolig fornøyd med Tiaen min tenkt jeg følte jeg hadde en ''helt vanlig hund''. Det var en utrolig deilig og god følelse. Gav håp om en fremtid, at vi kan få det til og ikke trenger gi opp.. :)
HAR IKKE ORD FOR HVOR FORNØYD JEG ER MED TIA I DAG, HO ER TOPPERS:)
Kathinka derimot satt i bilen mens Tia var ute, jeg er ikke bekymret for henne i forhold til andre hunder, så lenge møtene ikke blir for nærme. Jeg tror vi begynner å kjenne Kathinka mer nå. Hun er ikke en aggresiv og hissig hun som folk har tolket henne som, som vi igjen har fått ''tredd''ned over ørene. Men en hund som trenger litt tid i møte med andre hunder, hun trenger at møtene begynner på avstand. Ja hun er en dominat hund og det er ikke alle hunder hun trenger å hilse på. Hun kan nok gå i klinsj med andre dominante hunder. Men jeg må huske på at hun aldri har bitt noen, og jeg tror innerstinne at kjenner du henne og vet hvordan hun er så glefser hun ikke etter deg heller. Jeg må jo ikke glemme at hun har fått en ny venn og det har jo gått kjempe bra. Det hender hun setter den energiske Jack Russell tispa på plass når hun føler hun blir for inpåsliten, men det er jo en del av oppdragelsen. Kathinka er elst og leder i den lille flokken, sånn er det bare i hunde verden. Men nå når jeg skjønner, kan og vet litt mer må jeg lære meg å sette grenser i forhold til mennesker som jeg møter på vår vei. Be de sette seg ned når de skal hilse på henne osv..
Men i forhold til Kathinka skal vi på sporkurs neste helg. Det blir kjempe spennende og jeg gleder meg til å sette meg ordnetlig inn i denne hundesporten og håper det er noe for oss. Er det ikke det blir det gøy fordiom, fordi bruks gruppen i AOH har et kjempe godt felleskap. Jeg følte meg velkommen fra første stund og kan spørre om alt så det blir gøy uansett. Gleder meg!
Så sånn er ståa her på Soltun nå.
