Så mye har skjedd...

Bloggingen kommer og går hos meg..
Det har skjedd så uendelig mye den siste tiden.
Jeg har begynt å jobbe og mange ting å sette seg inn i som nyutdannet førskolelærer. Oppussing av hus og mye annet. Tja jeg glemmer rett og slett vekk bloggen inni mellom, men i dag er jeg syk ligger her hjemme og da tenkte jeg at jeg kunne oppdatere litt her inne.

Vi kan først ta det negative. For noen helger siden var vi redd vi skulle miste Kathinka!
Plutselig på fredagskvelden gikk hun rundt å gispet etter luft, prøvde å spy men klarte det ikke. Etter en stund begynte hun å skjelve. Vi ringte direkte til dyrlegevakta som påsto vi skulle gi henne youghurt og jogge med henne. Mannen min prøvde å si pent at hun virkelig ikke tåler melke produkter, men den gang ei. Vi ble veldig i tvil om de rådene vi fikk og jogge med en hund som skjelver, nei det er jo fysisk umulig. Så vi var temmelig nervøs men prøvde oss på en tur ut, hun stor spist snø og alt annet hun kunne få i seg.
Vi fant ut vi bare måtte få henne inn igjen. Da tiltok sjelvingen og hun var helt utavseg. Plutselig løp hun rundt og prøvde å spise alt hun fant på gulvet. Vi hadde dyrlegen på telefonen, men rådene var få. Plutselig svellet hele buken hennes opp og ble som en stor ballong. Vi skjønte fort at dette kan ikke forsette så vi begynte å kreve at dyrlegen skulle møte oss. Alt dette gikk veldig fort. Og plutselig fikk vi henne til å spy. Hun spydde en god posjon med hvitt skum og foret fra formiddagen.  Vi pustet lettet ut. Men sjelvingen gav seg ikke.Vi satt oss ned og prøvde å virke rolige, begynte å masserer henne og litt etter litt avtok sjelvingen og fisingen begynte.
Vi tok oss en rolig tur ut, gikk midt i veien for hu ville bare spise snø. Og etter en stund begynte hun å bærsje, det var skikkelig diare, men vi var lettet ingen blod eller andre ekligheter.
Mannen min tok ''nattevakten'' med henne, de hadde mange turer ut den natta og litt etter litt kom hun seg på bedringens vei.
Når mandagen kom tok jeg henne med til dyrlegen som jeg stoler på. Vi klarte ikke å slappe av før vi viste alt var bra med henne.De tok meg på alvor med en gang. Jeg fortalte først alt som var skjedd og sa klart i fra at de bare måtte teste henne for alt mulig.
Jeg fikk beskjed om at hun måtte bli igjen også ringte de meg når jeg kunne hente henne. HUff, når jeg gikk ulte hun. For noen blir dette sikkert en teit sammenlikning men da skjønte jeg virkelig hvordan foreldre i barnehagen har det når de forlater barna og bara gråter. Men jeg viste hun var i de beste hender, så jeg klarte faktisk å slappe av, eller tilnermet slappe av. Jeg var bekymret for at vi ikke skulle få muligheten til å hente henne hjem jeg var det. Jeg leverte henne på morrakvsten i 7.30 tiden, rundt 11 ringte de meg og sa de hadde tatt masse prøver og alt så veldig bra ut. Men magen var forsatt øm. Derfor lurte de i forhold til løpetid og om de kunne få sjekke bukspytt kjertelen. Samtidig forsikret de meg om at de trodde dette skulle gå bra. Det var godt å høre. Jeg pustet litt ut..
Tiden gikk og jeg ventet hjemme hos foreldrene mine vi bestemte oss for å bestille en pizza i tre tiden. Da vi kjørte for å hente den ringte de fra dyrlegen igjen. De siste prøvene var tatt og alt så
bra ut. Jeg kunne komme å hente henne så fort jeg ville.
For en lettelse. Tenk hun var på bedringens vei. Jeg tror det var den lengste kjøreturen i mitt liv kun 5 min med kjøring men gud så langt det virket.
Jeg kom inn til dyrlegen og de gikk for å hente henne. Hun kom vaggende ut, tydelig bedøvet og sløv. Men halen den gikk og det var så godt å få henne igjen, jeg hadde jo selvfølgelig vært redd for det verste. Resten av den dagen var hun slapp og fikk overveldende mye kos og kjærlighet. Alle var kjempe lettet.

De trodde hun hadde hatt en begynnende magevregning for hun måtte ha fått i seg noe hun ikke tålte. Så fra nå av kun sensitiv økologisk f'or til henne og med tiden vil hun bli sitt gamle jeg. Men i to uker nå skal hun kun spise kylling og ris og ta ting litt med ro.
Kjempe fint, tenkte jeg.
Men det skulle vise seg de neste dagene at Kathinka faktisk ikke er laget for å ligge i ro. Hun ulte når jeg tok med meg Tia for å lufte henne og løper rundt her inne med leker i munnen. Og hun nyter godt av lite og ofte mat, for hun er jo et matvrak uten like.
Men litt etter litt er vi på vei tilbake til normalen og Kathinka er seg selv igjen, det er det ingen tvil om.

I Tias verden har det også skjedd en god del. Eller kanskje vi faktisk kan kalle det revlosjonerene for Tia. Vi har vært på Agility kurs med Geir Grefstad. For en mann, fantastisk til å motivere og forstå. Kjempe bra kurs og jeg følte jeg kom hjem med en helt ny hund. Det viktigste jeg lærte som jeg har tatt med meg i alle andre situasjoner var jeg hun kan godt å høyere krav til seg, at det litt usikre ytre kan godt være litt lureri og at hun vokser på å få krav. Så vi gikk rett på vippa som jeg fikk gode råd og en plan jeg skal følge fremover.
Jeg var veldig spent på hvordan dette kurset skulle gå for treningen gangen før ble hun veldig skremt. Hun løp inni tunnelen og plustselig løp en anna stor hund inn i tunnelen fra andre siden. Hun ble veldig skremt og løp rett så godt hun kunne for å komme unna før hun fikk løpt inn og gjemt seg i buret sitt. Men jeg tok tak i det med en gang det skjeddde og vi har jobbet med det siden. Så når kurset med Geir startet merket jeg hun var litt engstelig men vi fikk litt etter litt plukket det  av henne. Vi hadde en kjempe helg sammen Tia og jeg.
Her er en liten video snutt fra helga:
 https://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=4I_SC3Jo9Sg

Men den største gleden med kurset fikk jeg ikke se før gangen etter når vi skulle på trening! Vi kommer inn i hundehallen og Kathinka står på siden av meg som hun alltid gjør. Mens Tia begynner å hoppe febrilsk rundt og hopper på meg og viser skikkelig glede. Akkurat som hele hunden sier kom igjen kom igjen la oss trene kom igjen!!!!
Da var hun skikkelig herlig! Har ALDRI sett henne sånn før, så det var så bra!
Kjempe bra!